Gladgutten Matta er borte

Selv om det ikke var uventet var det likevel et veldig trist budskap som i dag nådde hele Fotball-Norge: Svein Erling “Matta” Mathisen (f. 30.09.1952) døde i natt. Matta ble i fjor sommer rammet av alvorlig kreft og har siden vært gjennom cellebehandlinger og operasjoner. Han valgte å stå åpent frem om den alvorlige sykdommen, og gjorde det med sedvanlig smil og optimisme. Men da en kraftig avmagret Matta ble trillet inn i Sørlandshallen i rullestol i forrige uke til Starts turneringskamper forsto nok de fleste at dette var hans avskjed med klubben i hans store hjerte. Selv om Matta skrev følgende i sin blogg på Starts hjemmesider:

«Dette er Svein M som fremdeles kjemper med kreften på Sørlandet Sykehus. Det har vært en tøff runde i desember både for familien og meg, men jul og nyttår gikk ok. Nå har jeg vært dårlig til beins, men har «trent» godt og kommet meg noenlunde opp og stå - og er såpass mobil at jeg vil prøve å få med meg deler av turneringa i Sørlandshallen denne uken som tilskuer.

Flest kamper uten vanter
På banen var Matta den elegante ballartisten som gjerne likte å drible en motstander et par ganger før han slo en krempasning. Utenfor banen var han den store gladgutten i norsk fotball. Alltid blid og humørfylt og med et voldsomt engasjement for Start, klubben han ledet til to seriemesterskap i 1978 og 1980. Han spilte 327 toppseriekamper og scoret 106 toppseriemål for Start. Antall kamper var i mange år nest flest i Norge etter RBK-keeper Ola By Rise som hadde 346. Men i kjent Matta-stil regnet han seg som den med flest kamper fordi han ikke vurderte folk som spiller fotball med vanter som skikkelige fotballspillere.

Skrev seg til Gullklokka
Matta debuterte på U21-landslaget i 1973 og på A-landslaget i 1975 mot Island, og var stort sett med i A-troppen frem til og med 1981. Da hadde han 23 A-landskamper og det så ut for at landslagskarrieren skulle stoppe der. For det ble ingen landskamp i 1982. Men i 1983 fikk han en ny sjanse, uten den store suksessen. Dermed sto han med 24 A-landskamper og manglet bare én kamp på å få Gullklokka. I 1984 var Matta, som nå var blitt sportsredaktør i Fædrelandsvennen, i så god form at han mente at han fortjente en ny landskamp og gullklokke. Sportsredaktør Mathisen skrev derfor en artig leder i Fævennen der han anbefalte landslagssjef Tor Røste Fossen å ta ham ut til landskampen mot Danmark 26.09. Røste var ikke snauere enn at han fulgte sportsredaktørens anbefaling og tok med Matta i troppen. Fra start fikk imidlertid Matta ikke spille. Men etter 75 minutter tok Røste ut Pål Jacobsen og satte inn Sørlandets store fotballyndling. Dermed fikk Matta sin fortjente gullklokke. Jeg har hatt det mye moro opp gjennom årene med Matta om måten han fikk Gullklokka på.

Matta vant bronse i 2010
I tillegg til seriegull i 1978 og 1980 var Matta med på å vinne seriebronse med Start i 1973, 1975, 1979, 1983 og 1984. Litt artig for meg personlig er det at Matta vant sin sjette og siste bronsemedalje i den store tippekonkurransen jeg arrangerte i forbindelse med OL i Vancouver i fjor. Dermed kunne jeg sende en gravert medalje til min gode fotballvenn gjennom mange år. Da jeg i 1989-1991 var leder for Norge Old Stars i forbindelse med landskamper i Norge var selvfølgelig Matta en sentral aktør på banen og et naturlig midtpunkt på bankettene etterpå. Særlig ved de tre kampene vi spilte mot Start Old Stars på Kristiansand Stadion

Jeg føler sterkt med Mattas kone Nancy, eller frøken Detektiv som jeg kaller henne, og barna. De får en meget vanskelig tid fremover. Men jeg håper at alle de gode og humørfylte minnene vil hjelpe familien etter at den verste sorgen har lagt seg Og i Start og Kristiansand blir det et enormt tomrom som aldri vil bli fylt. For en positiv gladgutt og eminent fotballkunstner som Matta dukker neppe opp igjen.

Oslo, 27.01.2011
Tom A. Schanke