Den lange vegen!

Tidlig på våren i 1998 så jeg ham første gang på Tordenskjoldsgate skole. På plass med fotballen og skudd på målet i skolegården. Siden observerte jeg ham tidlig om morgen, seint om ettermiddagen uansett vær, hver dag hele uka, på vei til og fra jobb.

Han var 9 år og nylig ankommet fra Bokan i Iran, kurdisk flyktning, etter en farefull flukt fra krig og terrorr. På plass i nytt land, uvante omgivelser, uten å forstå reglene, uten å forstå språket. Utgangspunkt var ikke det beste. Men han hadde fotballen, og historien har vist at folkslag fra hele verden kan bindes sammen i gleden over spillet og kjærligheten til fotballen.

”Passion for the game” som engelskmennene sier det!

Moren har i ettertid fortalt meg at han kun insisterte på å ta med seg en ting i bagasjen på vei til det nye landet, fotballen. Hvilken "redningsplanke", for ikke å si redningsball, og hvilken betydning det siden skulle få.

Enhver som har peiling på fotball kunne se det med en gang. Det var noe atletisk, noe med bevegelsene, med touchet og timingen til unggutten. Følelse, blikk og teknikk når ballen dundret mot håndballmålet i skolegården, en gang, 2 ganger, 50 ganger i løpet av dagen. På vei hjem fra jobb en dag møtte jeg ham med ballen under armen rett ved familiens midlertidige bolig i Fjellgata i byen, et møte som skulle bli starten på en (livs?)lang relasjon og en lang læringsprosess. Ingen av oss visste den gang at han 8 år seinere skulle debutere for IK Start mot Sandefjord i norsk tippeliga, nærmere bestemt 22.10.06 kl 19.23, 17 år og 86 dager gammel.

"Har du lyst til å begynne på det laget jeg trener"?
Ja, kan jeg begynne i dag?, kom det kontant.
Du må nok vente til mandag, men fortell det til mamma og pappa så kan vi snakkes om trening på mandag.

Før vi forlot hverandre denne fredags ettermiddagen spurte han meg hvor jeg bodde og fikk Grim til svar.
Lørdag morgen kl 08.30 ringer det på døra, utenfor står en 9 åring med ball, forventningsfullt blikk og følgende replikk:
"Kan vi begynne nå"!

Denne lørdagsmorgenen ble det 1,5 time fotball før frokost. Det skulle bli mange slike lørdager, pluss individuelle økter, felles økter, kamper og turneringer i inn og utland. Tusenvis av kjørte kilometer, samtaler, sykehusbesøk, skader, kurdisk aften på Hånes, scoringer i finaler; Nike-cup, Adidascup, toppscorer i Jetcup, og matchvinner mot Rosenborg på selveste Lerkendal og Norgesmester for junior 2006;

Karrierens foreløpige høydepunkt for en gutt som har en enorm indre motivasjon, et sterkt ønske om å bli fotballspiller, for Start og for Norge. Gutten, som i motsetning til mange av sine norske brødre, ikke har fått alt opp i hendene, men som bokstavlig talt har kjempet seg opp og fram, mot mange odds.

Kanskje er det her noe av nøkkelen til det å bli god ligger, i den enorme indre drivkraften koblet med treningsdisiplin og fightervilje.

Dette kom aller tydeligst fram en oktoberdag for noen år tilbake. Norsk statsborgerskap var i boks, og jakten på aldersbestemt landslagsplass kunne begynne. Kontrakt med Start, som tidenes yngste spiller, 16 år gammel var også på plass. Alt så veldig lyst ut, men en uheldig takling på slutten av en Start 2 trening ville det annerledes.

Knust kneskål var resultatet, men ikke drømmen om en gang å bli god, viljen til å stå på den lange veien. Likevel, beinet i strekk i skinne, minimum 7-8 måneder ute. I de lange kveldstimene sammen med ham på sykehuset var det ikke smerten som bekymret, men spørsmålet om han ville komme tilbake for fullt, og smerten ved å måtte være borte fra spillet, fra ballen.

Men han kom tilbake, den smertelige ventetiden ble omhyggelig utnyttet, selvfølgelig. Utallige timer på Spicheren, med egentrening og med terping på detaljer, pluss treninger og kamper.
Siden ble det: innhopp på A-laget mot Haugesund i cupen og Ålesund i tippeligaen, scoringer både i 2.divisjon og juniorcupen 2007, hat trick mot Bryne i semifinalen på Jæren. JrNM finale på Sør-Arena søndag 4.oktober mot Glenn Roberts og Vålerenga.
Ny 4-årig kontrakt og fullverdig medlem av A-stallen, en ekte Startgutt med talentet utviklet i Start, av Start. En framtidsinvestering, et mulig salgsobjekt vil man kunne si i markedsøkonomisk terminologi. Mer enn en fotballspiller, en god lagkamerat, blid og hyggelig vil jeg, som har kjent og fulgt ham halve livet, si.

Oppmerksom mot sine småsøsken, familiekjær og begeistret for "mor" sine vafler på fredagslunsjen, fast bestemt på å gi noe tilbake, kanskje et humanitært prosjekt eller et bidrag til barn fra Kurdistan som vil opp og fram i denne verden.

3. oktober; Et skritt på veien mot målet er nådd, landskamper for Norge og ja vi elsker på bortebane. Innkallingen ligger på kontorpulten min på Sør-Arena, treneren gjennom 9 år kan overlevere landslagsinnkallingen fra fotballforbundet i lunsjen i dag. Den kurdiske gutten fra små kår har tatt skrittene fra gata i Bokan, via skolegården i Kristiansand til gressteppe på nasjonalstadion, i Tblisi i Georgia. Det norske flagget endelig på brystet, representant for Start, Norge og U-18 EM kvalifiseringskamper mot Nederland, Latvia og Georgia.
9 år med målrettet trening har gitt resultater, satt spor og utviklet en fotballspiller med en x-faktor som ikke er alle forunt.

Det er nå det virkelig kan begynne, veien videre er opp til ham…
Merk dere navnet, dere som elsker fotball, Aram Khalili er på gang!