Deres historier fra opprykksdramaet på Åråsen

 - Jeg gikk på 4-0

Av: Lars Benestad

Min første startkamp var Start-Viking i 1991. Min far og meg. 4-1 til Start og hattrick til Totto. Sol og stappfull Kristiansand stadion. Hvilken debut. Jeg var frelst. 28 år senere er det fortsatt min største opplevelse med idrettsklubben. Før 11.12.2019. En onsdag. Lillestrøm- Start. På Åråsen. Jeg var så klar.

Det skulle bli mitt livs opptur, foran fødsler, foran alt. Nå skal det smelle! For en opptur det skal bli, for en opplevelse. Jeg gledet meg sånn!

I dagene før hjemmekampen, og mellom kampene ble det diskuterte heftig på twitter; Jeg hadde troa. Alle andre brukte sine sørlandske spader og gravde seg ned. «kommer aldri å gå», sa Gimse og Jesper. «Aldri i livet», fulgte alle de andre opp med. Jeg var klar, i all min positivitet. Klart det går. Vi har rykka opp før 20 spilte minutter. Banna bein. Jeg kjøper sigar.

I bussen til stadion fikk vi servert rødvin på soloflaske av gutta bak oss. Måtte vippse 30 kroner. Han var student skal vite. Av bussen, innpå stadion. DEILIG!

1-0. Helvete. Ned på stolen, Faen. Rett opp igjen. Synge videre. Dette går. «Dette e historia, om en far og sønn», sang vi. Klart det går.

2-0. Helvete. Ned på stolen, Faen. Opp igjen. Synge videre. «Venter på den dagen, start tar cup og seriegull». Vente ja, har venta lenge nå.

3-0. Helvete. Ned på stolen, Faen. Opp igjen. Mumler « En dag skal vi få, alt det vi har venta på». Må ha kaffe. Går i kiosken. Det kan gå.

Kiosken er tom for kaffe. Helvete.

Går tilbake til tribunen. Blir servert 4-0 i stedet for kaffe. Helvete. Hvilket liv.

Så skjer det. Nå skjer det. Mitt livs kortslutning.

Jeg går. Jeg forlater stadion. Jeg går mot toget. Jeg tenker. Det er lurt. Jeg går og tenker på OBOS 2020. Jeg tenker at Stjørdal ikke er så langt unna Trondheim. Jeg tenker at det er synd Skeid rykka ned. Det var lurt å gå. Det har jeg bare gjort en gang før. På Ulevaal i 2010. VIF ledet 7-1. Husker du målet til Owello? Det ble 8-1 på overtid. Mens jeg tenkte dette samlet Damion Lowe troppene inne på Åråsen og manet til kamp. Han skulle fighte. De skulle fighte. De skulle ikke gi opp.

Jeg ga opp. Jeg gikk. Mot toget. Hjem til Oslo. Så kommer en gjeng ultras fra Vålerenga og tar fra meg Start-skjerfet mitt. Mitt startskjerf. Tar det fra meg og kaster det i veikanten. De ler.

Herregud, hvilket liv. Tenker jeg og henter skjerfet fra veikanten. Heldigvis.

Jeg er nå kommet inn til Lillestrøm sentrum. Sjekker mobilen.

Martin Ramsland. 4-1. Jaja.

Så.

Martin Ramsland 4-2.

Stopper ved fotballpuben. Ser på en skjerm gjennom vindu. Start bommer på en ny sjanse. Nesten 4-3. Hva er det som skjer nå? Hva er det som skjer nå? Kan det gå likevel? Men jeg gikk jo??! Hvorfor gikk du? Ditt nek.

«Eh høy, dere kan’ke stå her» Sa onkel Politi Lillestrøm. Ble jaget bort fra puben. Av ordensmakta.

Og der. Akkurat da.

Martin Ramsland. 4-3. Martin jævla Ramsland. Han gjør det. Hattrick. Herre Gud. Han er større enn Jesus på Sørlandet.

Jeg løper noen runder rundt meg selv i Lillestrøm sentrum.  Ser resten av kampen på en mobilskjerm. Vi klarer det. Det går. Vi klarte det. Jeg brøler et primalskrik. Der jeg sitter. Utenfor Akershus fylkesmuseum. Det er sorg og glede i samme følelse. Veldig sjelden følelse.

Jeg gikk på 4-0. Jeg rykka opp utenfor Akershus fylkesmuseum. Jeg satt der på den våte kalde asfalten. I mørket. Og rykka opp. Der. Og tenkte:

Mitt livs opptur er også min største nedtur.

Sammen med Mr. Start på Lund Torv

Av: René Eide Natvig 

Nå min venn. Nå skal du høre.

Jeg er ikke en som griner ofte. Nå har jeg gjort det i 7 timer.
Nå skal jeg ta deg igjennom min dag. Den er syk. Kanskje den sykeste i hele mitt liv.

Tropper opp på Harveys. 17.15. Magners. Får selskap av like yre gutter som meg. Dette er dagen!
16 minutter av kampen er gått. 2-0. Jævla fotball. Magners. Greit , det er håp. Magners.
3-0. Nå begynner det å kverne i hodet. Hva skal skrives i leserinnlegget? Blø for drakta. Rom&cola.
4-0. Jeg har blitt pissa på nok i min fotball karriere. Takk for meg. Jakka går på. Blussen ligger godt plassert i innerlomma.
Podcasten om "Baneheia" kan få meg til å tenke på noe helt annet tenker jeg. Selv om jeg oppdaterer VG live på veien.

Så er det akkurat som om noen passer på meg der oppe. Dette kan ikke diktes opp eller fantaseres om. Jeg er på lundsbroa. 4-0.
Melding hjem: "Går rett å legger meg. Ikke snakk til meg." Så skjer det magiske. Av alle folk jeg skal treffe, så treffer jeg Kai Eriksen. På lund torv.
Like forbanna som meg. Vi setter på radio metro. Sånn for sikkerhets skyld. Der er det en kar, som børler så villt at jeg hører null. Men ser på vglive at det er 4-3.
Det tar 2 minutt før jeg innser. Vi er oppe på 4-3. SNU!!!!!

Finn Kolstad. Wilson Kipketer. Vebjørn Rodal. Dette er noe av det hurtigste noen har forflytta seg fra Rundingen til Harveys. Noen gang.
Det renner inn sms. Min gode venn fra Søgne skriver "Tollbodgata. Nå. Vi skal blusse!". Jeg skjønner ikke helt.
Vi skulle spille OBOS. Vi skulle møte Nest Sotra.

Jeg sprinter opp trappene. Der står de. Mine aller beste venner. De synger. Æ griner.

Arne Simonsen spretter sjampis. Lars Martin Engedal brøler. Myggen drikker. Æ setter meg i trappa. Æ griner.

Hørte noen mæ der oppe? Har de facebook i himmelen? Æ tror det.

(Denne teksten publiserte Rene på sin Facebook-profil dagen etter opprykket. Vi har fått lov å gjengi den)

Stormet banen og klemte på Joey

Av: Startsupporter på Åråsen

Som Kristiansander er det ikke mange ting man trenger drømme om, vi har jo allerede det meste vi trenger i livene våre. Skjærgård, kvadraturen, Baneheia, nytt kunstmuseum og Start. 

Å følge Start på tribunen lærer deg å sette pris på de små tingene. Som da hele sangefeltet imploderte hjemme mot Viking i 2011. Eller da vi ledet borte mot RBK i cup-semien i 2018 og hele feltet ble gjort om til en flytende masse som levde drømmen i 30 minutter. Eller da vi knuste Arendal borte i 2017. Ingen seriegull eller cupfinaler, men magisk likevel.

Da jeg og syv kamerater, som har frekventert stadion siden vi var på alder med Svein Mathiesen (junior), satte oss i en innleid 8-seters Opel og staket ut kurs mot en av Norges aller minst innbydende plasser, Lillestrøm, var det med ett mål for øye: Å endelig skulle få oppleve noe stort med Start igjen. Og om dette mot formodning skulle gå veien, da skal gutta på banen! Det er like sikkert som at juletorsken er best hos Reinhartsen. Dette er VÅR sjanse, det er dette som driver oss, det er dette vi drømmer om!

Allerede på vei inn på Åråsen var det god kok på feltet. En cocktail av spenning, frykt og fandenivoldskhet som sørget for at feltet ble til en enhet. Dette skulle gå veien, eller kunne gå veien i det minste.

1-0, 2-0, 3-0. Snakk om antiklimaks! «Fanken. Ikke denne gangen heller. Typisk. Skal vi stikke, det hadde jo vært deilig å komme seg kjapt i bilen og hjem til varmekablene i Markens før puben stenger?». Heldigvis var det et par kloke kalde hoder med på tur, vi må vente litt. 

4-0. «Jeg henter bilen!» 

Tre av oss går ned for å gjøre unna toalettbesøket før en lang og seig tur sørover. Vi blir enige om å hente bilen når det er gått 80 minutter og stiller oss opp ved hjørneflagget og depper. Så skjer det. 4-1: Høflig applaus og trekk på skuldrene. 4-2: «Javel, er det vår tur allikevel?»

Plutselig er det en banestormer fra LSK på banen og han er merkelig nok triumferende på 4-2, men det varte ikke lenge. Det ansiktsuttrykket han hadde da vi jublet «sammen» med han på 4-3, samtidig som han ble båret av banen var fantastisk. 

Banestormeren jublet litt tidlig...Foto: Tobias B Svensson

4-3!!! Dette kan ikke gå! De siste 8 minuttene pluss overtid var surrealistisk og jeg tror ikke jeg fikk med meg så mye. En kan erindre halvsjanser og røykbomber, men ikke mye annet.

Det er slutt, det er forbi. Start er Europamester… eller Start har rykka opp på den mest sinnsyke måten en kan tenke seg. Et lite byks opp på betongen, opp med en liten port (vi stiller oss ikke hvor som helst) og ut på matta. Tre av bilens åtte passasjer setter fart. For en følelse det var, vi løper alle fortere enn hva våre fysiske evner tillater. Bortsett fra han ene som sliter med et dårlig kne, han ble fanget ganske tidlig. Selv klarer jeg å finte ut en vakt som kaster seg etter beina, jeg setter «fart» mot Joey og hopper i armene på min nye favoritt-Islending. 

Akkurat når jeg treffer Joey får en vakt kloa i meg og sender oss alle tre i bakken. Deretter utspiller det seg en liten brytekamp, som Joey og jeg selvsagt vinner. Så har en blitt fortalt i etterhånd at det var Joey som ordna den biffen og uten han hadde det blitt tidlig exit fra banen på meg. At treneren til Start hopper i armene på en enkel supporter og bryter han fri fra vakt, det setter spor i en voksen mann fra Vågsbygd.

Så står en der plutselig, midt på Åråsen etter det som vil gå inn som tidenes opphenting av Idrettsklubben. Kyss og klem går alle veier. Jeg tror ikke Kabran skjønte hverken hvem eller hva som traff panna hans, men jeg var jo så glad. Det ble en liten rumba med Langeland også, som fikset eskorte inn i garderobe. 

Det sies også at matpakkeansvarlig fra Opelen bar Segberg på gullstol alene og kysset på flere av spillerne, ja sågar ei av vaktene. Eufori!

Det ble en tur inn i garderoben, men jeg husker ikke all verden. For et kok. 

Det er på kvelder som dette alle timene i bil, tog og fly på vei til bortekamp, ja alt slitet og nedturene gir en større mening. 

Så lenge jeg lever vil jeg aldri glemme denne kvelden. Og når jeg sitter på Steinkleiva om 40 år, skal jeg love deg at pleierne skal få referat fra denne kvelden til frokost, middag og kvelds. Heia Start!

Så lillebror rykke opp

Hilsen Jannike Hallgren

Når lillebror melder overgang fra Jerv til Start, og Start ha mulighet for å rykke opp i Eliteserien, da stiller man opp på kamp uansett. Så Lillestrøm-Start skulle sees selv om lillebror var ute med skade. Hele familien dro til Oslo og Kristoffer (Tønnessen) skulle overnatte hos oss hvis kampen gikk dårlig, og bli med spillerbussen hjem hvis det gikk bra. 

Da det ble 4-0 så jeg ikke noe håp for opprykk og sendte melding til mannen min om å finne frem luftmadrassen til Kristoffer. Jammen gikk det ikke mer enn 2 minutter før første mål fra Ramsland kom! 

- Sykeste fotballopplevelsen i min levetid

Av: Steinar Lindgren

Tok den "lange" bilturen på en drøy halvtime unna Åråsen i stor tro på at dette var dagen Start skulle skrive historie. " LSK rykker aldri ned" skulle ikke lenger bestå. Kampen var satt på høyrisiko, normalt står jeg som vakt på Åråsen og kjenner både vertskapet og vakter - det var en spesiell opplevelse å ikke være på jobb denne dagen. Vi fylte opp med sørlendinger på en tilnærmet full Åråsen, har man ikke opplevd det før er det skikkelig kult. Skikkelig engelsk atmosfære med tetthet til spillet. Før blussrøyken hadde lagt seg kom første baklengs, men jeg tenkte "Ok, det står 2-2".  Når tavla mot øst viste 3-0 til LSK tenkte jeg "ja ,dette var jo helt typisk når det gjelder som mest!" 

Men det var ikke over, det sto jo 4-2 sammenlagt. Så sto det 5-2 sammenlagt. Folka rundt meg,..4-5-6 stykk dro mens de mumlet noe på utmarsj. Så begynte mål-bonanza.. Stussen til Ramsland var håpet, videre kom mål nummer 2 og det skal ikke mer til for å hoppe på andre og gi en annen herremann en klem, mål nummer 3 bar ikke preg av klemmer men jeg må si beklager til sete 334 på Åråsen..du tapte. Overtiden ble de lengste 10 minutter jeg har hatt, eller var det 12 minutter!!. Jeg husker ikke så mye, kun at Kanarifansen røykla seg selv, egen keeper og påførte tinnitus på Ødegaardsbakken på vei ut av Eliteserien 2019. Da seieren var et faktum, fotballhistorien måtte skrives om og eskortert ut av politi for å ikke bli angrepet av små-gretne kanarifugler skulle jeg åpne bilen... NO KEY FOUND. OK! Batteriet i nøkkelen var flatt, like sliten som stemmen min sikkert. Hvorfor akkurat nå, jeg skulle på Aker Brygge å hilse på spillerne men MÅTTE HA bilen i morgen, den kunne ikke stå igjen i Lillestrøm.

Jeg gikk glipp av festen, men fikk med meg den sykeste fotballopplevelsen i min levetid, det var det viktigste!

- Merkeligste telefonsamtalen jeg har hatt

Av Jan Magne Josdal

Hadde vært på sykehuset i Stavanger og var på vei hjem til Øksendal i Sirdal. Siden jeg ikke fikk se kampen på TV ble det en kjøretur med å lytte på radioen gjennom NRK Sport. 

Ingen kjekk kjøretur da målene rant inn og det sto 4-0. Før jeg nærmet meg hjemmet var stillingen 4-1, men humøret var likevel ikke særlig godt. Jeg sa til kona at jeg gidder rett og slett ikke se resten av kampen på TV. 

I det jeg låste meg inn ringer telefonen og det er min sønn fra Kvinnherad som forteller at "Start scorer jo"! Javel, sa jeg, men de trenger tre mål! Det går ikke. Jo, men det er jo nettopp det som er resultatet nå, sa min sønn.

På med TVen og glemte vekk at vi fortsatt hadde kontakt på telefonen. Den ble derfor stående på de siste forferdelige minuttene, med noen korte underlige kommentarer fra oss begge to. De 10-12 minuttene var nok den merkeligste telefonsamtalen jeg noen gang har hatt.

Men spennende! Helt uutholdelig.

Kjørte fra Sverige - fikk tidenes opplevelse

Av Egil Imenes

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er den som drar på flest bortekamper. Men var det én kamp jeg ikke skulle gå glipp av, så var det denne. Det tar noen timer fra Borås i Sverige til Lillestrøm, så ved lunsjtider satte jeg meg i bilen med Jesper og Pål i Fotballradioen som eneste følgesvenn på ferden.

Vel fremme var det et isbelagt Lillestrøm som ønsket meg velkommen. Jeg krummet ryggen og tangerte trolig Geir Karlstads rekord fra Heerenveen i 92 på 13.48,29 på de isbelagte gangveiene frem til stadion. Det føltes som 10 000 meter, men var nok kanskje en tiendedel. 

Jeg hadde avtalt med en kamerat, en Rosenborg-supporter av alle ting, å møtes utenfor stadion, og allerede 40 minutter før kampstart hørte jeg et ellevilt leven innenfor portene. Det hørtes ut som stadion var full allerede! Lillestrøm hadde virkelig gått «all in» her! Men inne på stadion var det kun et heltent bortefelt som allerede heiet guttene frem.

Så skulle det endelig starte! Dette kan gå! 

Så gikk det 1 minutt … 1-0 

22 minutter … 2-0 på selvmål. 

Vi tok en tur i kiosken for å slukke sorgen i pausen. Det gikk treigt med Start, men enda treigere i pølsekøen. Kampen startet og det var fortsatt like manges sultne Start-supportere foran oss i køen. «Jeg går heller inn igjen», sa jeg til kameraten min, men i det jeg entret tribunen igjen, sitter 3-0. 

Jeg går rett ut igjen! Orker jeg det her? Etter å ha tatt en diskusjon med meg selv og funnet den kaffedrikkende kameraten min, finner vi oss en ny plass på bortetribunen. Det går ikke mange minuttene før 4-0 sitter i nota. Jeg sier noe som «Dette er så typisk Start! Akkurat når man får opp troa på dem, kommer det en kamp som dette!» til kameraten min. Vi ser noen folk begynne å bevege seg mot portene, og tenker vel begge at dette kan da aldri gå! Lillestrøm-fansen over hele stadion feiret som de hadde vunnet seriegull og Champions League på samme tid. Blytungt! 

Så … 14 minutter igjen på klokka. Martin Ramsland med et eminent hodestøt. Samtlige på tribunen hopper opp av pur glede. Men kan det gå? Vi har skapt én sjanse på 76 minutter, og nå må vi ha 2 mål på 14 minutter! Nesten før jeg har klart å tenke over hvor liten sjanse vi fortsatt har, sitter den i nota igjen. Jeg og kameraten min, Rosenborg-supporteren, er helt euforiske. Dette MÅ gå! Lillestrøm har fått skjelven. Dom har tagit tvärrslut! De var i verre form en Jørgen Brink i Val di Fiemme i 2003. 

Aldri har jeg sett en Rosenborg-supporter stå å synge «Det er vi som er IK Start» av full hals, men det er heller ikke hverdagskost at Start gjør en slik opphenting. På 4-3 skrek til og med en sindig sørlending ut av pur glede. Det største som har skjedd meg som Start-supporter. Større enn opprykket i 99 som ble sett på TV Sør, større enn seriesølv i 2005 sammen med 16562 tilskuere på Kristiansand stadion.

De siste 8 minuttene ble til 19 minutter, med overtid. 19 minutter med nervene i høyspenn. Det var vel ikke før LSK-supporterne begynte å kaste bluss og røykbomber ut på banen før jeg følte at nå er dette i mål. Etter 101 minutter var det gjort. Vi var i Eliteserien! For en gjeng som var på banen! For en gjeng som kom løpende inn fra benken. Og for en gjeng som jeg stod sammen med på tribunen. Denne dagen var det virkelig den 12. mann som stod der og heiet frem våre helter fra Sørlandet.

Da jeg kom tilbake til bilen var nok klokken nærmere 22 og drøye 4 timer alene i bil ventet meg. Jeg var på forhånd litt usikker på om jeg kom til å holde meg våken, men adrenalinet etter denne kampen gjorde meg våken hele turen hjem og også i et par timer etter ankomst kl. 02:30. Hvordan kan man sove etter en slik opplevelse?

Jeg lukket øyene, men det eneste som gikk gjennom hodet mitt var «DET ER VI SOM ER IK START» «DET ER VI SOM ER IK START»

På tur til Åråsen med Tigerberget Øst

Av Thomas Aulin

Ai, ai, ai for en nervepirrende dag. Og det er ennå mange timer til kampstart. Sommerfugler i bøtter og spann gjør det vanskelig å være spesielt produktiv på jobb. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at vi er knappe favoritter med en 2 - 1 ledelse å gå på, men jeg vet jo så inderlig godt hvor elendig statistikk vi har på Åråsen i moderne tid. Som innflytter til Oslo i 1996 har jeg ennå til gode å få med meg en seier fra Åråsen, selv da det var hjemmebanen vår en høstkveld i 2006. Verst vår det året jeg ikke rakk frem i tide og det sto 3-0 ved ankomst. Til dags dato er vi klubben LSK har flest hjemmeseire på rad mot, hele 12 stykk fra 1994 til 2014. Og jeg fikk med meg brorparten av dem.

Uansett, på formiddagen 11. desember 2019 forsøkte jeg å overbevise pessimisten i meg selv om at sjansene våre til eliteseriespill 2020 lå på rundt 60 prosent. Samtidig forsøkte jeg iherdig å ignorere Åråsen-syndromet, det faktumet at historisk sett så er det eliteserielaget som vinner over to kamper og det verste av alt: Tom Nordlie-effekten (et tu, Keiko?)

Jobbdagen kulminerte med historisk nervøs blære og det var bare å skifte fra sivil til uniformering i gult og svart og møte likesinnede for noen oppildnende eller beroligende dråper. Tigerberget Øst hadde for første gang på lenge full buss, og noen av gjengangerne skulle møtes på en pub på Oslo S i forkant av den korte turen til Lillestrøm. Ole Gilboe var selvsagt en av dem og han hadde helgardert seg med å bestille både busstur og kjøpt togbillett. Han synes avreise med buss fra Oslo S kun en time før avspark var altfor dristig med tanke på mulig rushtid og skulle til å ta toget da høyttaleranlegget på Oslo S meldt om innstilte tog. Full panikk hos Ole. Etter mye frem og tilbake tok han en av sitt livs klokeste beslutninger og ble med Tigerberget Øst på busstur. På vei til Lillestrøm passerte vi 3 tog som sto stille...

Herregud for en dårlig kamp. Jeg måtte sette meg ned en liten stund både på 3-0 og 4-0. Mulig det kom en liten tåre også. Jeg forbannet LSK og at det var akkurat dem vi skulle møte i kvaliken. Jeg forbannet de usportslige ballguttene og dommerne som ikke gjorde noe med drøyingen når ballen var ute av spill. Klubbens fremtid så like svart ut som bortedraktene, selv etter at Ramsland fikk et trøstemål. Jeg klappet uten særlig entusiasme og bemerket til min medreisende at jeg fremdeles ikke hadde troa og at jeg så det som ekstremt usannsynlig at vi skulle rykke opp. Min venn Leif som, som regel er mer negativ enn meg, mente derimot at hvis vi fikk ett til ganske kjapt så kunne det gå. Resten er historie. Klubbhistorie. Norsk fotballhistorie. 4-2 kom overraskende raskt. Tom Nordlie stod som paralysert mens hele borteseksjonen lettet. Nå var det fyr i teltet. Og så ble det helt surrealistisk. Årsverste ble snudd til eufori på 6 minutter.

Jeg aner ikke hvor mange som ble innbragt av politiet den kvelden. Det var i hvert fall flere enn det pleier. Jeg husker at jeg ble visitert svært nøye ved inngang til stadion og vakten sa det var fordi det var en høyrisikokamp. Alle vaktene kan ikke ha vært like nøye, for nå fikk NFF igjen for at terminlista var lagt langt inn i fyrverkerisesongen. Det var til tider like tåkete som gullkampen mot Fredrikstad i 2005. Og like nervøst. Som spillerne sa i etterkant, "vi ble redde, for nå hadde vi plutselig noe å tape." Det hjalp ikke akkurat på nervøsiteten at Frode Kippe kom inn. Tilbake til tidligere modus - er det ikke typisk om Kippe avgjør i sin avskjedskamp? Alle må jo innrømme at det ville vært som klippet ut av ett eller annet. Jeg vet ikke hvor mye tillegg det ble etter hvert, men det føltes som tosifret.

Jeg kan ikke huske at dommeren blåste i fløyta, men jeg husker jubelen. Jeg husker Lowe ble nærmest taklet av vakter fordi han feiret med det store flagget til Tigerberget Øst og at spillerne altfor tidlig ble bedt om å gå vekk fra oss på tribunen. Det føltes skikkelig dårlig gjort ut. Det var det eneste som var gøyere i Drammen i 1999, enn Åråsen 20 år senere. I Drammen ga vaktene og politiet tidlig opp å stoppe alle som hoppet over gjerdet og vi fikk storme banen i fred. Ingen ble skadd, det var jo bare snakk om feiring!

Politimuren burde selvfølgelig stoppet eventuelle sørlendinger som ville provosere hjemmepublikummet. Vi som klarte å beherske oss og ble igjen på tribunen, stod der og klappet i en evighet.

Det var ikke helt de samme som kjørte buss tilbake til Oslo igjen. Noen var innbragt, noen var dratt på 4-0, men nye var kommet til - tilreisende som egentlig skulle hjem og på jobb dagen etter, men som spontant fant ut at de måtte feire. Dette var nok den største pletten på Tigerberget Øst sin ellers plettfrie organisering av turer, hvor det alltid er stålkontroll på hvem og hvor mange som reiser til og fra kamp. Ingen i bussen hadde rett på resultattippingen heller - men det er mer normalt.

De som hadde anledning samlet seg til en rolig feiring på Tigerberget Øst sitt stamsted Eagle Pub. Der viste de Champions league. PSG ledet 4-0 og kampuret nærmet seg 70 minutt på kamp – farlig ledelse! Da kom invitasjonen på facebook: Alle som vil feire med spillerne er velkomne til Bølgen & Moi på Tjuvholmen. Vi kom. Der var det høy stemning. Lowe sprutet musserende over spillere og fans. Fevennen filmet og intervjuet, men trakk seg tilbake overraskende tidlig - selv om det var sent. Trond Moi serverte øl fra Hunsfoss Bryggeri. Tor-Kristian Karlsen sang «Alle rykker ned med onkel Tom» sammen med en gjeng Vålerenga fans som hadde tatt turen innom for å gratulere. Spillerne sang «We are the Champions» selv om det kanskje ikke var helt presist. Men det føltes slik. Spillerne fikk hamburgere, men det hadde vært mer passende med hummer. Uten kanari. Tenk det - uten kanari til neste år. Enda mer norsk fotballhistorie, nå har LSK rykket ned for første gang og det vil for alltid stå at det var IK Start som sendte dem ned. Personlig så håper jeg de tar en Fredrikstad, et annet lag jeg lenge var lei av å tape kamper mot. Og endelig har jeg fått meg gode minner fra et tap på Åråsen. For alle del, det var gøy mot Jan-Klaas Huntelaar, Jaap Stam og Markus Rosenberg, men det er ikke i samme kategori som Miraklet på Åråsen.

Det var rundt 100 fans til stede på Bølgen & Moi. Jeg var blant de første som dro i ettiden. Kvelden ble perfekt rammet inn ved at jeg satt meg på det siste lokaltoget L1 retning Lillestrøm. Toget stopper heldigvis noen steder i Oslo også.

Se de siste 25 minuttene av kampen.

Løp ned til mamma da 4-2-målet kom

Av Ingrid Kristine Birting

Jeg er 16 år, og satt alene på rommet mitt mens jeg fulgte med på kampen på PCen. Stillingen var 4-0 og jeg må innrømme at jeg var litt frustrert! Plutselig ble det 4-1, og jeg ble jo helt i hundre!! Så kom 4-2, og jeg nokså overlykkelig kan man si. Løp opp til mamma, som også er Start-supporter og spurte om hun hadde fått det med seg? Det hadde hun ikke! Så hun ble jo overlykkelig da jeg kom opp å sa ifra om stillinga. Da kampen var over, og Start hadde rykket opp, kom hun ned og takket meg for at jeg sa ifra. Flere ganger, jeg tror nesten aldri hun har vært så glad i meg før!

Endelig var dagen her

Fra Stenersen

Det er endelig den dagen start skal rykke opp. Vi leder jo 2-1 fra første kampen. Heldigvis. 

Timene til kampen virker utholdelig. Kl.17.57. Nå begynner kampen. Det piper i piperen til  taxien. Du får kjøre den turen, sier jeg til kona mi. Hun kjører. Stille, å nei, heiteste Lillestrøm går opp til 1-0. Sender melding til en kollega som heier på Lillestrøm. Får ikke svar fra han men føler han smiler. Hvorfor? 1-0, fulgte vi ikke med da dommeren blåste i gang kampen? Ja, vi trenger bare ett mål. 2-0 til Lillestrøm. For no dritt. Sender melding igjen til kollegaen. Han vil vel ikke gjøre meg deppa. Kona ringer, hun er ferdig med turen. Nå leder Lillestrøm 3-0. Start har ikke hatt en sjanse. Da ringte kollegaen min. Da er det jo ferdig. Lillestrøm leder 4-0. Hva skulle jeg svare. Lillestrøm må gjerne vinne. Men ikke mer enn 4-3, sa jeg. Han tenkte seg ikke om og sa "Det er greit".

"Men da rykker Start opp"  sa jeg.

"Da er det ikke greit" sa Trond.

Like etterpå scoret Start 4-1. Sender melding til han igjen. Så blir det 4-2, kona mi kommer inn døra.

"Natalia, nå trenger Start bare ert mål til. Jeeeeeg kjører ikke om det piper!". Start scoret, herlige Ramsland. Kan det gå? Heiteste, nå kommer Kippe inn, ikke la han ødelegge for oss! Kjenner pulsen i 200. Kona mi sier "slapp av". Klarer ikke det. LSK nikker like utenfor. Noen idiotiske supportere til Lillestrøm kaster røyk-bomber. Nå legger de til ekstra tid. Blååååååås da dommer. De har spilt 9 minutter overtid. 10 min. Det er over, vi ryker opp til eliteserien. Må klype meg i armen. Det er sant. Prøver ringe kollegaen min. Han sier han ikke vil snakke med deg. Sjefen min ringer. "Staaaart rykker opp". Ne,i sa han, "de lå jo under 4-0 med ti minutter igjen da jeg gikk for å trene". Se en gang til, sier jeg.

Venter nå på april, såå serien kan starte. Åååå, det er så lenge til. Har så mye overskudd. Deling å være Start-patriot. Har vært det siden 1972. Heia, heia Start. Vi er gule, vi er svarte. 

Trenger man si no mer. 

Kaos i Kanarisonen

Av: Philip Bjørsrud

Før kampen var det en fantastisk stemning på stadion, det er lenge siden jeg har vært borti noe lignende i norsk fotball. Jeg hadde skaffet gratisbilletter til familien, men vi hadde et lite problem – billettene var i Kanarisonen. Vi er alle skikkelig anti-LSK, så vi tenkte at vi fikk prøve å tone det ned litt, slik at ikke vi rotet oss borti noe trøbbel – det er ikke godt å vite hva fotballfans finner på, spesielt om resultatene går feil vei...

Kampstart. Folk har nesten ikke rukket å finne plassene sine før Lillestrøm får satt ballen i nettet. «Æsj», tenkte vi, det var jo en litt kjedelig start på kampen.

2-0. Selvmål av Start. «Typisk LSK...», tenkte vi. Men jeg tenkte på det faren min sa til meg allerede på 1-0: «Selv med en 3-målsledelse er ikke dette LSK-laget trygt». På 2-0 bare så vi på hverandre, nikket, og visste at det fortsatt var liv i kampen. Ett Start-mål og det ville bli ekstraomganger.

Likevel fortsatte Lillestrøm etter hvilen der de slapp. 3-0. Igjen så jeg og pappa på hverandre – det er ikke over ennå. Bare veldig mye vanskeligere.

Vi runder timen spilt. 4-0. Publikum går amok. Reklameskilter veltes over. Spikeren i kista? Vi ser på hverandre igjen, litt annerledes denne gangen. «Nå går det ikke...» Var ikke helt sånn jeg hadde håpet kampen skulle gå, som nøytral hadde det vært mye morsommere med en jevn kamp. Eller helst at LSK fikk juling. Sånn ble det ikke. Eller...?

Plutselig smeller det i andre enden. Martin Ramsland på hodet. 4-1! Kanarifansen ser på hverandre, sånn som jeg og faren min gjorde tidligere, med tvilende, men avfeiende blikk. De var helt sikre på at det kun var et trøstemål. Og jeg og faren min ser på hverandre. «Kan det være noe på gang?»

4-2! Ramsland igjen! Start er tilbake i matchen! LSK-fansen blir aggressive. Dommeren fikk høre det, og Start-spillerne ble buet på. Jeg og pappa koste oss, dette var fotball slik vi alltid ønsket at norsk fotball skulle være.

Så skjer det faktisk. Start scorer. Ramsland scorer. Og jeg, rent instinktivt, slenger armene mine opp i været. Den eneste fyren i Kanarifeltet som feirer målet. Så går det opp for meg hva jeg holder på med. Jeg prøver å hente meg inn ved å legge hendene på hodet, litt av sympati, og litt for å redde meg selv fra å bli grisebanka. Jeg tror jeg slapp unna. Jeg fikk sikkert mange stygge blikk, men det virket som om de rundt meg var for paralyserte til å i det hele tatt legge merke til meg. Etter den katatoniske fasen mistet Kanari-supporterne hodet. Jeg har aldri hørt så mye banning samtidig. Ord jeg aldri hadde hørt før. Like fullt sto målet, og mens stemningen roet seg på banen, ble det verre på tribunen.

Like etter målet hørtes det et stort smell like ved siden av oss. Noen tullinger hadde fått med seg røykbomber inn på stadion, og når de først valgte å kaste dem på banen, så var det når laget deres hadde trengt fansen som mest. De ødela for sitt eget lag. Røyken var så tykk, at når klokken nærmet seg 90 minutter, og folk ble såpass aggressive, bestemte vi oss for å gå. Eller – i hvert fall ned fra tribunen. Vi stelte oss litt lenger bort, helt på hjørnet av banen. Kampen stoppes. Politiet stiller seg på banen. Noen roper til en ensom aspirant som står ved reklameskiltene: «Han står og skriker, han hylskriker». Noen LSK-fans hadde banket opp sin egen medsupporter. Aspiranten sto der, rådvill, det var nok en vanskelig situasjon å stå i. Hun kunne jo ikke gå opp der alene, det hadde rett og slett vært farlig. Her var det ikke lenger fotballen som sto i fokus.

Vi bestemte oss for å gå, klokken var rundet 97 minutter, og det var masse røyk og bråk der vi sto. Kampen var i grunn avgjort, Lillestrøm var for stresset til å få til noe mer. Og slik ble det, Start sikret seg Eliteserie-billett, og Tom Nordlie rykket ned med sitt nye lag, hans andre nedrykk på under en måned. Vel hjemme satte jeg meg ned, i vantro og ekstase. Vi slet med å sette ord på hva vi egentlig hadde vært vitne til. Hang-over av fotballrus. Og jeg satt igjen som en nyfrelst Ramsland-fan. Ikke rart han er blitt kalt Sørlandets Jesus...

Ble kjendis...

Av Kenneth Andresen

Her er historien min...Var på Åråsen...mistet trua på 4-0 og gikk fra kampen...hørte scoringene i radioen i bilen... meldte hjem etterpå og historien min nådde (via Jesper Mathisens twitter) mediene. Resultat: oppslag i Fevennen, VG, TV2, Aftenposten, Bergens Tidende og Smaalenene Avis...men har kjøpt med Ramsland-T-skjorta likevel!

Takk for alle som sendte inn sine bidrag! Gjennom deres historier skal vi ta vare på minnene fra det som virkelig var en unik opplevelse.

Vi har trukket ut tre vinnere som får en Martin Ramsland-skjorte. Det offentliggjør vi på mandag.

Så skal vi jobbe knallhardt for å skape nye store minner i sesongen(e) som kommer!

Vi håper du blir med! 

• Kjøp sesongkort i dag!